Visitasforedrag 5. mars 2023
Rennebu sokn, Berkåk sokn og Innset sokn
”Det e så godt når man kan spållå samen med nån’ ”, sa organist Kjersti Kvam da hun skulle fortelle om sitt arbeid. I denne uka har det vært visitas i Innset, Berkåk og Rennebu sokn, og kommentaren ”Det e så godt når man kan spållå samen med nån’ ” har fulgt oss gjennom uka.
De fine nettverkene som binder sammen mennesker i bygdene og skaper samhold og trygge fellesskap, gründer-ånden som utvikler gode idéer sammen med andre, fellesskap som finner sitt uttrykk i gudstjenester og andre samlinger i kristen regi, dugnadsånd og arbeid for bygdas beste, bærer alle med seg denne innsikta: ”Det e så godt når man kan spållå samen med nån’ ”. Da blir det noe mer: det blir en gave til hverandre, til den felles fortellinga om stedet vi hører til.
Takk for gjestfrihet og tillit overalt vi har vært denne uka! Takk til alle som har tatt imot oss og fortalt om det de er glade i og arbeider med. Det har vært inspirerende for oss som har kommet på visitas.
En visitas er å se – og bli sett. Å være på visitas er å spørre: «Hvordan står det til?» Det er en mulighet til å løfte blikket, og se sitt eget i perspektiv. Når vi løfter blikket, kan vi også bedre få øye på Gud, som holder sitt kjærlige blikk på oss.
Formålet med visitasen er å støtte, inspirere og veilede menigheter og ansatte, og synliggjøre kirkas nærvær i lokalsamfunnet. Visitasen kan beskrives som et speil: vi ser oss selv, vi kan kjenne oss igjen og bli glad for det vi ser. Her ligger også en mulighet til å spørre: hva kan fornyes, og hva skal få være slik det er? Det er en mulighet til å se på dagens situasjon, og hvor og hvordan veien går videre for kirka på vårt sted. Vi gjenkjenner oss selv i det speilet som visitasen kan være.
Et slikt besøk er med å legge til rette for at kirka enda bedre kan fylle sin oppgave: å være et sted hvor håp og tro kan vokse, hvor vi får del i Guds nåde og kjærlighet, og være et sted hvor vi kan være til for hverandre, og hvor vi kan være med og skape mer himmel på jord.
Møte med de ansatte
Møtet med de ansatte er et av visitasens viktigste møter. Vi har møtt en stab der alle, bortsett fra soknepresten, har forskjellig grad av deltidsstillinger. Den samlede ressursen på personalsiden er ikke stor, men de er 12 personer til sammen.
Dere forteller om trivsel med varierte og meningsfylte arbeidsoppgaver der dere møter mennesker i ulike livssituasjoner. Dere utfyller hverandre med forskjellig kompetanse, og gjennom dere har vi møtt dedikerte medarbeidere som ønsker at kirka skal være en levende kraft i bygda. Takk for tillitsfull samtale om gleder og utfordringer i arbeidet.
Vi merker oss at staben er preget av godt samarbeid, og er opptatt av å løse oppgavene sammen. Dere har jobbet målrettet med arbeidsmiljø og bedriftskultur En særlig takk til kirkeverge Heidi Steen som viser god arbeidsledelse med omtanke for de ansatte.
Organist Kjersti Kvam møtte vi på en rekke møtepunkter gjennom visitasen. Det betyr at hun ikke bare bruker sin arbeidstid på orgelkrakken, men ønsker å bruke sin kompetanse også i arbeid med barn og unge. Menighetene ønsker større ressurs slik at både kulturarbeid og trosopplæringsarbeid kan styrkes i menigheten.
Med overblikk over det hele arbeider sokneprest Anette Vognild. Med stødig hånd går du løs på de mange oppgaver det er å være sokneprest i tre menigheter. Gjennom gudstjenester, samtaler og andre samvær er du evangeliets budbærer på en helt spesiell måte her i Rennebu.
Møte med menighetsråd og fellesråd
Sammen med de ansatte har menighetene i Rennebu engasjerte menighetsråd som tar ansvar og vil mye, som er proaktive og «på». Mange av menighetsrådenes medlemmer er også aktive i andre lag og foreninger i lokalsamfunnet, det er folk som ser verdien i fellesskap og samarbeid for å styrke grendene. Og rådene finner sin rolle i dette samspillet. Da er det ikke så viktig hvorvidt menigheten formelt er involvert i eierskap.
Bygginga av Hurrundstuggu på Voll har skapt økt samhold og nye initiativ i bygda, noe også menigheten nyter godt av. Her har Normisjon vært en viktig bidragsyter, sammen med andre. Hva som er kirkefolk, hva som er misjonsfolk, hvem som er bygdekvinne og hvem er skoleelev er ganske uviktig når grendas folk sammen har fått dette huset som et lim i lokalsamfunnet. Gratulerer!
På Berkåk bruker menigheten Frivilligsentralens lokaler til babysang – helt sikkert en vinn-vinn-situasjon for begge parter. Det viktigste er at det knyttes bånd mellom folk i Rennebu.
På Innset heier menighetsrådet på Grendabua, en kombinert gjenbruksbutikk og nærmiljøkafé.
Biskopen vil også heie på alle slike tiltak. Det er krevende å få det realisert, og det er krevende å holde det i gang. Men det uvurderlig for at små lokalsamfunn også kan være gode steder å bo og leve.
Menighetsrådene er opptatt av, og passer godt på kirkene og gravplassene sine, med tilrettelegging av dugnader og annet. Det var fint å få være med på avdukinga av Håkon Gullvågs nattverd-maleri i Rennebu kirke. Det er et modig initiativ av menighetsrådet. Den særpregede y-kirka rommer kunst fra 800 år, og er tett knyttet til gamle tradisjoner, men menigheten ønsker ikke å la den stå som et museum. Nå kan to måter å framstille nattverden på, skapt med mer enn 350 år mellom, stå i samtale med hverandre: Den skal også ha uttrykk og avtrykk fra vår tid i det 21. århundre. Kirka skal få være et hellig rom og tilfluktssted for møtet med Gud for folk i dag. Det er en viktig innstilling for at kirken skal møte den voksende sekulariseringen som ble nevnt som en utfordring fra menighetsrådene.
Barn og unge
Visitasen startet med skolegudstjeneste i Rennebu kirke. Voll skole har arbeidet med bærekraftsmålene, og under gudstjenesten ble bærekraftsmål nr. 8 (anstendig arbeid og økonomisk vekst) trukket fram som tema. Skoleelevene hadde kledt seg i arbeidsantrekk og uniformer som representerte forskjellige yrker. Etterpå var det «overhøring», ikke ved at biskopen eksaminerte barna, men ved at elevene stilte spørsmål til biskopen.
«Hvorfor er det fattige i verden?», var ett av spørsmålene.
Det er slike spørsmål som bærekraftmålene jobber med. De snakker om sosiale faktorer, økonomiske faktorer og miljømessige faktorer som er viktige for å bygge et godt samfunn. Vi kan spørre oss hva som er kirkens bidrag inn i bærekraftsarbeidet. Hvilke bærekraftsmål er det kirka særlig vil ta fram og gi betydning?
Kirka er opptatt av å skape gode fellesskap med plass for alle - i alle aldre. «God helse og livskvalitet» er bærekraftsmål nr 3. Det reflekterer også Jesus sin påminnelse om at alle er skapt i Guds bilde og har uendelig verdi. Gud har lagt sin hellighet ned i alle mennesker.
Troen blir stimulert og utviklet i fellesskap med andre i våre kirkehus. Men Gud har også lagt ned en hellighet i alt levende omkring oss. Mange inspireres i sitt åndelige liv i kontakt med naturen. En vandredag på fjellet, en dag på jakt eller bærsanking i skogen er mer enn matauk og trening. Det gir kontakt med dype følelser i oss mennesker. Flere av bærekraftsmålene er knyttet til naturmiljøet og skaperverket. Folk i Rennebu er opptatt av friluftsliv. Her er naturnærværet viktig. Det reflekteres også ved setermesser og friluftsgudstjenester. Møtet med elevene på Berkåk skole gjenspeilte også noe av dette, da læreren for 8.klasse sa at «gi elevene ei fyrstikkeske og de kan være alene ute i skog og fjell et helt år».
amtale med rektor Gerd Staveløkk var ærlig på utfordringer som barn og unge har i dag. Verdiformidling er et av skolens viktigste oppdrag, noe som også ble fremhevet på Berkåk skole. Det gjorde særlig inntrykk å høre hvordan ukrainske flyktninge-barn takler sin nye situasjon på forskjellige måter.
Kirkebygg og gravplass
Kommunen har fire kirkebygg, til dels med lange historiske røtter.
Rennebu kirke (én av fem Y-kirker i Norge) ble bygget i 1669, men har inventar fra 1200-tallet. Det ble gjort betydelig restaureringsarbeid over flere år fram mot 350-årsjubileet i 2019, og nå er den i god stand.
Berkåk kirke, bygget i 1878, er også godt vedlikeholdt. Nå venter ytre malingsarbeid.
Innset kirke ble innviet i år 2000 etter at den gamle kirka brant ned. Det er allerede startet vedlikeholdsarbeid ved at kirken ble tjærebredd i fjor.
Nerskogen kapell fra 1962 har behov for renovering. Først og fremst dreier det seg om drenering rundt kirka for å stoppe fuktinnslag i kjelleretasjen. Fuktigheten preger kjelleren, og den er så å si ubrukelig. Gravplassen på Nerskogen er også utfordrende på grunn av vanskelig jordsmonn for kistegraver. Her må dere sammen se på hva som kan gjøres.
De tre andre gravplassene i kommunen (Rennebu, Berkåk og Innset) har god kapasitet og er godt vedlikeholdt. Det meldes om økende bruk av urnegraver. Kirkevergen får gode tilbakemeldinger på de velholdte gravplassene i kommunen. All ære til gravplassarbeiderne, og til alle som deltar på dugnader knyttet til kirkehus og kirkegårder.
Kirka og kommunen
Møtet med Rennebu kommune ble et møte med en kommuneledelse, ledet av ordfører Ola Øie, som er stolt av Rennebu-bygda si. De var åpne om de utfordringene det er å være en liten kommune med knapt 2500 innbyggere. Skattetilgangen er liten, innbyggertallet går ned. Og behovene er mange.
Det er krevende for en liten kommune å ha ansvar for fire kirker. Fellesråd og kommunestyre setter sin ære i at kirker og gravplasser skal bli godt tatt vare på og fremstå som bygninger som lokalsamfunn og menigheter kan være stolte av. Det har vært betydelige bidrag de siste årene for å sette kirkebyggene i god stand.
Fellesrådet inviterte med seg formannskapet på besøk til alle de fire kirkene og gravplassene, et ypperlig tiltak som kan være et eksempel for andre fellesråd. Det er noe annet å oppleve kirkebygg og kirkegårder, enn å bare ha omtale av dem i sakspapirer.
Under gjennomgangen med kommunen ble også pilegrimsleden og pilegrimstrafikken tatt fram. Det er gledelig at kommunens ledelse har stor oppmerksomhet på pilegrimssaken, og på at de 42 km av leden som går gjennom Rennebu tas vare på og presenteres på en god måte. I samtale med menighetsrådet ble det også drøftet mulige tiltak for å gjøre kirkene langs leden mer tilgjengelig for pilegrimene.
Rennebu kommune har tatt imot forholdsvis mange flyktninger og innvandrere. Det er gledelig å se at de får god oppfølging med språkopplæring og mulighet for arbeid. Dette er krevende. Og flott å høre at Berkåk menighet er aktivt med her. Igjen er det tett samarbeid mellom skole, organisasjoner og andre enheter i lokalsamfunnet som gjør at også nye innflyttere føler seg sett og verdsatt, og etter hvert kan bli godt integrert i bygda.
I arbeidet med ny organisering av Den norske kirke har kommunene vært tydelig på at de ønsker å bevare de nære båndene til den lokale kirke og videreføre sitt ansvar for den. Av det kan vi lese ønske om fortsatt nære relasjoner mellom kirke og lokalsamfunn, og et ønske om å stå sammen om å bidra til mening, livskvalitet og gode liv for alle.
Statskirka finnes ikke lenger, men kommunekirka lever i beste velgående. Som folkekirke er kirkas samfunnsoppdrag å bidra til gode lokalsamfunn i hele landet. Som trossamfunn er kirkas oppdrag å bidra til tro, håp og kjærlighet, til å være til stede med gudstjenester og kirkelige handlinger knytta til livets og årets store hendelser, og være med og skape fellesskap preget av glede, nåde og tilhørighet.
Diakoni og kultur. Frivillighet
Hvilket stoff er lokalsamfunn vevd av? Hvilke fortellinger om fellesskap er det som binder oss sammen? Hva er det som gjør oss til et «vi»? På en visitas kan et arrangement bli presentert som at biskopen skal få høre, se og oppleve hva som rører seg i ei bygd. Men saken er jo at det er dere, som er bygda, som gir denne gaven til hverandre. Vi gjenkjenner oss selv i det speilet som visitasen kan være.
Takknemlighet er en viktig tråd i renningen i den veven som utgjør bygda, lokalsamfunnet. Her finnes fine tråder av samhold, oppfinnsomhet, pågangsmot, humor, omsorg og tillit. Det er ord og liv som vi trenger. For vi trenger hverandre. Å være felleskap er vi sammen, til beste for hverandre.
Jeg ble spurt av en åttendeklassing på Voll skole: «Hva er kjærlighet?» Før jeg rakk å vikle meg inn i et komplisert svar sa jeg: «Kjærlighet er det som driver verden framover». Er det ikke sånn? Er det ikke det som er kirkens kall i lokalsamfunnet? Vi er avhengige av hverandre. Livskraftige grender og engasjement for lokalsamfunnet er viktig for å utvikle et bærekraftig samfunn. I bunn og grunn er bærekraft sivilsamfunnets målord for det vi i kirken kaller diakoni og samfunnsansvar. Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Og menighetene er til stede på mangfoldige måter når det gjelder diakonien.
På Rennebu helsesenter var vi med på en andakt der vi fikk treffe mange av de eldre i kommunen. En helt vanlig tirsdag, midt på dagen, ble det delt ut nattverd til de som ønsket det. Dette er kirka på sitt beste. Guds omsorg blir oss forkynt og vi får motta den guddommelige nåden helt konkret gjennom brødet og vinen, samtidig som vi deler fellesskap med hverandre uavhengig av alder og funksjonsevne.
Vi har sett engasjerte mennesker og spor av tro overalt under besøket i Rennebu. Folk stiller opp i lag og foreninger, på dugnad for hverandre og for fellesskapet. Vi har fått høre hva fellesskapet betyr og refleksjoner om frivillighetens betydning for å kjenne at vi hører til.
Vi har fått være med på to kvelder vi husker lenge.
Først var det grendakveld i Hurrundstuggu. Menighetsrådsleder Ola T. Lånke ledet oss gjennom et spennende program som viste fram mangfoldet «nedi bygda». Her var det sauelåkk og osteysteri, diktlesing og kåseri. Og mye mer.
Likedan var kulturkvelden i Innset kirke, ledet av Kåre Haugan, et oppkomme av varierte innslag, musikalsk og verbalt. Her var ikke hovedsaken å vise fram gode kulturelle innslag for biskopen, men å gi en gave til hele Innset-fellesskapet. Og vi merket, på tross av sorgen og savnet over kirka som brant, at det er mulig å skape noe nytt. Fordi vi tror på lyset ovenfra, som Eldrid Eithun skrev i diktet, fordi nestekjærligheten er oppfinnsom og stadig finner nye veier.
Skuffelsen over at Rennebu-martnaen nå er lagt ned, har vært et tilbakevendende tema disse dagene. Den har vært en vitamininnsprøyting for mange foretak, lag og foreninger. Det ligger mye kompetanse igjen etter martnaen, vi håper det kan utnyttes videre og kanaliseres på andre måter.
Mjuklia gjestegård er også et ressurssenter, ikke bare for Rennebu, men for hele bispedømmet. Det Norske Misjonsselskap som eier stedet har klart å bygge et sted med stor tillit og gjestfrihet. Takk for gode senger og god mat. Og for den velsignelsen stedet er for Rennebu.
Samisk nærvær
Rennebu strekker seg inn i Trollheimsfjella og i Trollheimen reinbeitedistrikt. Dette er også et område med samisk nærvær, og aktiv reindrift og samisk kulturutøvelse. Som en del av visitasen hadde vi også et møte med Anna Kristine Renander, som representant for de samiske næringsutøverne. Takk for en åpen og ærlig samtale!
I Nidaros bispedømme har det nå i mer enn 10 år vært regelen at sørsamisk språk skal brukes i gudstjenestene i hele bispedømmet. Nådehilsen og velsignelsen lyder på sørsamisk og norsk. Dette er blitt en fin måte å synliggjøre mangfoldet som er til stede mellom oss.
I juni kommer rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen som skal granske fornorsking og urett overfor samer, kvener og skogfinner.
For hele fellesskapet er spørsmålet: Hvordan skape forsoning? Hvordan skal vi gå videre sammen på en klok måte, og være med og bidra til forsoning? En ydmyk og lyttende tilnærming er et godt utgangspunkt for de viktige samtalene som gjerne må finne sted i mange lokalsamfunn. I sørsamisk område vil Saemien Åålmege, den sørsamiske menigheten, spille en viktig rolle sammen med lokalmenigheter og bispedømmet.
Noen utfordringer
Etter innholdsrike visitasdager vil jeg legge igjen noen utfordringer:
- Arbeidet med barn og unge er et prioritert og ressurskrevende arbeidsfelt. Det gode arbeidet må tas vare på og videreføres. Her trengs det et kontinuerlig søkelys på arbeidsmåter, pedagogisk opplegg og annen tilnærming for å møte barn og unge og deres forventninger.
- Vi har nevnt det samiske nærværet i Rennebu. Fortsett å synliggjøre samisk tro og kultur i trosopplæring og annet menighetsarbeid, ikke minst for å berike hele Rennebu-samfunnet.
- Nerskogen kapell trenger kjærlig oppmerksomhet. Hvordan berge kjelleretasjen og ruste opp kapellet? Det må gjøres noe i nær framtid.
- Organiststillingen er i realiteten en kulturstilling til beste for hele Rennebusamfunnet. Mange muligheter ligger her åpne for å realisere behov i menighetsarbeidet. Det bør derfor undersøkes hvordan man kan øke organiststillingen.
- Åpne kirker er en gave for både pilegrimer og veifarende. Å få tilgang til kirkerommet kan også få bety mye for bygdas egne innbyggere. Hva kan gjøres for på nytt å gi flere denne opplevelsen av hellige rom ?
Takk
Til slutt: Takk! En stor takk for gjestfrihet og varm mottakelse overalt!
Takk til dere som har planlagt og deltatt under visitasdagene; dere som er ansatt i Rennebu kirkelige fellesråd, rådsmedlemmer, frivillige og andre som vi har møtt.
Takk til prost i Gauldal, Øystein Flø, til rådgiver Olav Dahle Svanholm for konstruktivt og godt arbeid og medarbeiderskap.
Må Gud velsigne menighetene i Rennebu, Berkåk og Innset, og veien videre som lokalsamfunn og kirke sammen!